Kultivering av sopp utendørs består i grove trekk av å forberede underlaget soppen skal vokse på, innpode soppmycelet, deretter tar naturen seg av resten - med unntak av stedvis vanning der det blir veldig tørt. <>
Sopp mycel som ligger for salg er merket med rød asterix 
, eller kan de kan bestilles i soppshop
 |
De aller fleste trearter, og mange stauder, toårige og årlige - ikke bare lever i symbiose med mykorrhizaer, men er avhengig av dem. Mykorrhizasymbiosen kan i tillegg redusere tørke og temperaturstress, øke røttenes levetid, forbedre nitrogenfiksering, gi beskyttelse mot patogener. Soppmycelet kan også transportere nitrogen og fosfor fra planter som har mye tilgang til mineraler til planter som vokser i mineralfattig jord - titalls meter unna. Planter som vokser med en ideel symbiose med mykorrhiza sopper kan gi 4-5 ganger så store avlinger som planter som ikke lever i symbiose i det hele tatt. Mykorrhizasoppene tåler de fleste jordsmonn, men er veldig sårbare for forstyrrelser i jorda, bar jordoverflate og nitrogenmangel. Moderne jordbruk er derfor fullstendig ødeleggende for soppen.
De fleste mykorrhizasoppene er ikke knyttet til en spesiell plante, men vil danne symbiose med mange forskjellige arter. En enkelt mykorrhizasopp kan danne symbiose med mange planter på tvers av arter, og kan der den kan vokse uforstyrret bre seg over mange tusen mål. Dette er også grunnen til at relativt solelskende arter kan klare seg i skyggefull skog som småtrær: unge trær har vansker med å danne sukker via fortosyntese når den vokser som underskog, soppen henter da typisk sukker fra rotsonen til større trær - og de kan også hente det fra selve treet. Kontrollerte forsøk har illustrert at mengde sukker som hentes er proporsjonal med mengde skygge. I listen under er noen utvalgte spiselige mykorrhizasopper (Ektomykorrhiza), og i parantes står det hva de typisk danner symbiose med.
 |
Rødbrun steinsopp - Boletus pinophilus (Innført på eik og hassel)Sopp er uten tvil linken som mangler for å danne en fungerende permakultur (permanent landbruk). Ikke bare fungerer sopp som en rik proteinkilde for menneskelig konsum. Nedbrytningssopper resirkulerer avfallsprodukter fra jordbruk og skogbruk, de frigjør næringsstoffer til andre organismer i økosystemet. Jorda soppen produserer opprettholder alt liv. Et økosystem kan best ivareta menneskelig tilstedeværelse, når næringsstoffer resirkuleres tilbake til jorda ved hjelp av sopp.
Disse er de første soppene som setter seg på gress, døde insekter og dyr, tømmer og stubber, og er typisk svært hurtigvoksende. Stubber i skoghagen er en potensiell kilde til problemer - spesielt på grunn av invaderende parasittsopper som honningsopper (Armillara spp), som etablerer seg på stubben og seinere sprer seg til friske trær. Det er svært energikrevende å fjerne stubber så en bedre og enklere måte er å kolonisere stubben med en annen fordelaktig sopp før problemet oppstår. Bruker du gyte eller mycel til en god spiselig sopp, kan det ta alt fra noen få måneder til flere år før du kan høste sopp. Stubber med inntakte røtter er spesielt egnet til dette formålet, fordi vann blir konstant trukket opp via kapillærkraft gjennom døde treceller fra jorda. Stubber i delvis eller full skygge fungerer best. Gamle stubber kan i de fleste oversees siden de allerede er kolonisert av sopp. Med litt kjennskap kan imidlertid egnede følgesopper innokuleres, og i noen tilfeller kan flere sopper opptre på samme stubbe.
Saprofytter frigjør og absorberer en rekke sentrale mineraler og sporstoffer (eksempelvis fosfor, sink og kalium) som blir til frigjort i en planteabosberbar form når soppen råtner. Der en sopp er oppgitt å vokse på både løv- og bartrær er det ofte snakk om forskjellige varieter av soppen. En varietet som kan vokse på løvtrær vil sjelden eller aldri vokse på bartrær.
 |
(Primært på hardvedtrær, noen ganger på bartrær. Sent på høsten og vinteren ved mildvær. Hele landet) (Stubber og og basen av døende hardvedtrær og gran, svært allsidig. Sjelden på andre bartrær. Vanlig utbredt sør for Trøndelag) (Stubber og og basen av døende hardvedtrær som eik, alm, bøk og lønn. Veldig sjelden på bartrær) (Tømmer og stubber av eik, bøk og valnøtt) (Stubber og tømmer av alm, bøk, lønn og eik) (Tømmer fra løvtrær - særlig eik) (Stubber og tømmer fra løvtrær)  |
(Sagflis fra hardt trevirke - særlig eik) (Åpen bar- og løvskog sør i landet. Sommer og høst) (Sagflis fra løvtrær) |
Endofytiske sopper er primært fordelaktige sopper som har et partnerskap med planter (stauder, busker og trær) uten at dette er en mykorrhizasymbiose. Myceliet går inn mellom celleveggen til plantene uten å penetrere dem, soppen forbedrer næringsopptaket til planten, og beskytter mot parasitter, skadeinsekter og andre sopper. Endofytiske sopper er også på samme måte som saprofytter mye lettere å dyrke enn mykorrhizasopper. Mange endofytiske sopper syntes å ha mistet sin evne til å produsere sporer og lever i et kontinuerlig myceliumstadie. Typisk har også endofytiske sopper blitt ansett som parasittsopper, et syn som også er vanlig i dag siden mye av kunnskapen rundt disse soppene er nyoppdagelser. Det er imidlertid i ferd med å bli en etablert kunnskap at endofytiske sopper er svært effektiv prevensjon mot honningsopper (og andre paraittsopper) og sykdommer relatert til honningsoppene. Endofytiske sopper er sjeldent spiselige sopper, men ofte medisinske sopper.
De fleste planter har endofytiske sopper som vokser inne i seg, mellom celleveggene. Siden de vokser under overflaten på planten, så er de oftest skjult eller viser seg som misfarging på blader - men plantene er ikke syke. I stedet er en ny praksis begynt å vokse frem med å benytte endofytiske sopper for å øke visse typer avlinger.
Knuskkjuke - Fomes foementarius (Bøk, bjørk, or, lønn og hickory - Er også en primær saprofytt)
Chaga/ Kreftkjuke - Inonotus obliquus (Bjørk, or, bøk og agnbøk - vanligst på eldre bjørketrær - Er også en primær saprofytt)
Silkekjuke - Trametes versicolor (Løvtrær - Er også en primær saprofytt)
Sopp er skoghagens viktigste immunsystem. Planter svekkes av stress (tørke, forurensing etc), sykdommer og utsulting. Ved å matche kompatible planter og insekter med introduserte primære saprofytter i et nytt system, så kan man for en stor del styre økosystemets utvikling. Spesielt der det er drevet tradisjonelt landbruk eller snauhogst kan man få en knallstart på skoghagen hvis en danner grunnlaget med sopp først. Sopp kan også benyttes til filtrere rent vann og rense opp forurensing og tungmetaller i områder som i utgangspunktet er lite egnet for matauk. Hver art har et mycelium som bryter ned organisk materie med hver sin egne unike mix av av enzymer og syrer. For å unngå at soppen utkonkurreres av uønskede arter så bør man ta utgangspunkt i stedegne arter av sopp som er konkurransedyktige akkurat i det området. Saprofyttfloraen vil i en utviklet skoghage opprettholdes ved bladavfall og annet avfall, men bør hjelpes ved innførsel av annet egnet materiale når hagen er ung. Det er en stor fordel å velge arter som har en fordelaktig interaksjon med bakterier og planter, og som er sterke konkurrenter til honningsopper, rotkjuke og andre skadelige parasittsopper. Svovelsopper, psilocybinsopper, silkekjuke, reishi (lakk-kjuke) og blomkålsopp er gode kandidater til dette formålet.
>Soppens innhold varierer stort fra art til art, hvor de vokser og hva soppen vokser på, men generelt sett er sopp svært rik på proteiner (3-35% av tørrvekt) og har et høyt antioksidant nivå. Sopp er uten kolestroler, A- og C-vitaminer. De er en god kilde til vitamin B2, B3 (Niacin) og B5. Lyselskende sopp er også en god kilde til vitamin D og andre vitaminer. Eksempelvis inneholder 1 gram soltørket Korallkjuke nok D-vitamin til å dekke 1 persons daglige behov. Korallkjuke kan slik bli en enkel tilgjengelig lokal kilde til D-vitamin der denne mange steder mangler. Innendørsdyrket sopp som finnes i matbutikken inneholder ikke større mengder vitaminer. Sopp har et stort fiberinnhold (20-50 % av tørrvekten). De er en veldig god kilde til sentrale imunstimulerende mineraler som selen, kobber og kalium. I tillegg inneholder mange sopper andre viktige medisinske helsefremmende komponenter.
Sopp har mange gastronomiske anvendelsesområder og kan bakes, grilles, stekes, friteres og benyttes i suppe, te og mye annet. Sopp produserer enzymer (for å bryte ned plantevev) og enzymhemmere. Begge disse egenskapene gjør sopp til en stor ressurs for en rekke sykdommer. Sopp som medisin er en ung vitenskap som nylig har fått økt oppmerksomhet. D-vitaminmangel som trolig er en viktig årsak til beinskjørhet, bryst- og prostatakreft, lungekreft og andre sykdommer relatert til nedsatt immunforsvar, kan forebygges med D-vitaminrike utendørsdyrkede sopper som korallkjuke, shiitake og silkekjuke. Sopp kan være den beste landbaserte kilden til D-vitaminer.
Sopp må kokes eller varmebehandles før bruk for at de tykke celleveggene skal brytes ned. Disse vil ellers sørge for at soppen går ufordøyd gjennom tarmsystemet og gir liten eller ingen næringsverdi.
Sopp MÅ dyrkes økologisk, industrielle toksiner ødelegger helsefrembringende effekt. Økologisk dyrking er heller ikke tilstrekkelig for at sopp er trygg å spise - man må ha ytterligere kunnskaper om jordsmonnet eller mediet den vokser på, jfr Tungmetaller, gift og sopp.